Kategori: Frostfondet

– Det er en gave å få lov til å være med og fjerne økonomiske barrierer for folk, slik at de får delta.

Eimund Staverløkk er tiltakskoordinator ved Skattkammeret i Trondheim. Når han skal beskrive det beste med jobben, er det menneskene han trekker frem.

Skattkammeret er Kirkens Bymisjons utlånssentral for sports- og fritidsutstyr. Her kan barn og unge låne utstyr til alt fra skiturer og teltturer til skating og musikk – helt gratis.

Men etter snart ett år i Ola Frosts veg 4 har stedet også begynt å bli noe mer.

«Det kan du jo få prøve»

For Eimund handler mye om den enkle muligheten til å si ja.

– Det er fantastisk å kunne svare et barn: «Ja, men det kan du jo få prøve.»

For fritidsaktiviteter koster. Skal du stå på ski, trenger du ski, sko og staver. Skal du prøve snowboard, må utstyret være på plass før du i det hele tatt vet om dette er noe du liker.

På Skattkammeret kan terskelen bli litt lavere.

Her kan man låne utstyret først, prøve aktiviteten og finne ut om den faktisk passer. Det gjør det lettere å teste noe nytt uten at familien trenger å kjøpe inn alt på forhånd.

Og noen ganger betyr det langt mer enn bare et spart innkjøp.

– Jeg har hatt foreldre som har stått her rørt til tårene, fordi de kan gå hjem og si til barnet sitt at «endelig skal du få lov til å være med», forteller Eimund.

Han har også møtt internasjonale studenter som forteller at tilgangen på turutstyr har gjort en stor forskjell for året deres i Trondheim.

Andre ganger er det enklere enn som så: et barn som får låne en ball eller et par rulleskøyter og går ut døra med et stort smil.

– Du ser dem stråle. Det gjør jo dagen min. Men jeg vet også at det gjør dagen deres.

Utstyrsbua som ikke støver ned

Skattkammeret har samtidig en annen side.

For hvor mye sports- og fritidsutstyr kjøper vi egentlig som blir brukt noen få ganger før det blir stående?

Eimund beskriver gjerne Skattkammeret som «utstyrsbua som ikke støver ned». Her kan de samme skiene, sekkene og teltene gi stadig nye mennesker muligheten til å prøve noe.

Utstyret skal også være godt.

Ambisjonen er at det ikke skal oppleves som et annenrangs alternativ å låne. Skiene eller snowboardet du møter opp med på skidagen skal være utstyr du kan være stolt av å bruke.

– Det skal ikke være noe stigma i å låne her. Det skal være kult å komme hit og låne.

Da vinteren virkelig kom til Trondheim, fikk de erfare hvor stort behovet kunne være. Skattkammeret har rundt 70 par alpinski, og i perioder var nesten alt utlånt. Utstyret kom tilbake etter én uke – og kunne gå rett ut døra igjen til neste låntaker.

Fra boligareal til møteplass

Før Skattkammeret flyttet inn, bestod arealene av leiligheter. For å gjøre dem egnet til utlånssentral ble lokalene åpnet opp og tilpasset med blant annet ny planløsning, belysning og ventilasjon.

I tillegg til tilretteleggingen fra Frost Eiendom har Frostfondet gitt støtte til møbler og inventar i lokalene.

Resultatet er store, åpne rom med plass til både sykler, skateboard, turutstyr, instrumenter og en egen vinteravdeling.

– Vi får veldig mange tilbakemeldinger på at det er fint her. Og det skal det være, sier Eimund.

De store vinduene ut mot parken har også fått en funksjon som kanskje er vanskeligere å tegne inn på en plantegning.

Folk går forbi. De kikker inn. Etter hvert kommer de inn døra.

Kanskje for å låne en popcornmaskin til en barnebursdag. Kanskje for å finne et telt. Eller bare for å si hei.

– Etter flere besøk begynner vi å kunne navnene deres. Vi har unger som kommer inn her og gir high five fordi de synes det er kult å være her.

For Frost Eiendom har det vært viktig å legge til rette for at Skattkammeret kan fungere nettopp slik.

– Vi merker at Frost er en utleier som bryr seg. Ikke bare om oss, men om at vi også skal bety noe for de andre rundt oss, sier Eimund.

Drømmer om enda mer liv

Nå ser Skattkammeret videre.

Eimund håper blant annet å få med flere frivillige, slik at åpningstidene kan utvides og lokalene kan brukes til enda mer enn utstyrslån.

Leksehjelp. Mødrekaffe. Generasjonsmøter. Aktiviteter ute i parken. Eller kanskje bare kaffe og vafler og et sted å komme innom.

Fellesarealet vegg i vegg gir også nye muligheter.

– Om tre år håper jeg vi er et mer pulserende Skattkammer for området.

Og hva stedet skal bli, mener han ikke at Skattkammeret skal bestemme alene.

Da noen barn stadig stakk hodet inn døra før åpningen og spurte om de hadde keeperhansker, skaffet Eimund keeperhansker.

Det er omtrent slik han ønsker at stedet skal utvikle seg videre også.

– Snakk med oss. Gi oss innspill. Vi ønsker å være det folk vil at vi skal være.

For et tilbud i nabolaget har først verdi når nabolaget faktisk tar det i bruk.

Som Eimund selv sier:

– Det betyr ikke noe før folk begynner å bruke det. Så bruk oss.

Les også: Slik startet samarbeidet om Skattkammeret på Tempe.

– Vi lever ikke her på jorda bare for oss selv. Vi har et ansvar også for menneskene rundt oss. 

For ham er ikke det en formulering som er laget for en nettside. Det er noe han har vokst opp med. En verdi som har fulgt familien, bedriften og måten han selv har tenkt på eierskap. 

Fra mur til eiendom 

Per begynte i familiebedriften i 1971. Virksomheten var den gangen en murmesterforretning startet av faren, men utviklet seg etter hvert til en større entreprenørvirksomhet. Per hadde tidlig bestemt seg for én ting: han skulle ikke være entreprenør resten av livet. 

– Jeg ga meg selv et løfte da jeg begynte hos faren min. Jeg skulle gjøre det i 20 år. 

Det tok litt lenger tid enn planlagt. Men etter hvert valgte han å omstille virksomheten til et eiendomsselskap, og det ble starten på Frost Eiendom slik mange kjenner det i dag. 

Et generasjonsskifte 

I 2003 spurte datteren Rigmor i om hun kunne jobbe på kontoret mens hun var gravid med barn nummer to. Per sa ja og satte henne inn som vikarierende daglig leder. Fire måneder og to uker etter at hun begynte, spurte han om hun ville fortsette etter permisjonen. Hun brukte en uke på å tenke seg om.

– Hun sa ja. Og i august 2004 startet hun. Jeg trodde jeg skulle bruke ti år på å lære henne opp.

Det tok tre måneder.

En morgen møtte hun ham i døra og sa: – Du kan gå hjem nå, pappa. Vi har ansatt en ny vaktmester, og han har fått kontoret ditt. Det er nok med en sjef her. 

Per ler når han forteller det. Han innrømmer at han fikk litt vondt i magen, men han var først og fremst stolt. Siden den dagen har han ikke hatt kontor der. 

– Hun tåler å omgi seg med folk som er flinkere enn seg. Det er det ikke alle som gjør. 

Frostfondet 

Da generasjonsskiftet var et faktum, begynte Per arbeidet med å strukturere hvordan verdiene skulle forvaltes videre. Han hadde 750 millioner kroner i egenkapital. Han kunne solgt alt. Det hadde han ikke lyst til. 

– Verdier som er skapt i et selskap, har et samfunnsoppdrag. Jeg hadde ikke tenkt å bruke så mye penger på mitt eget liv. 

Ti prosent av aksjene han eide ble startkapital for Frostfondet, supplert med et kontantinnskudd. Fondet skulle ikke være en tilfeldig gaveordning, men noe varig – med særlig fokus på de mest sårbare gruppene, og på hjelp til selvhjelp fremfor finansiering av drift. 

– Prosjekter kan gi mennesker verktøy, muligheter og retning videre. 

En del av midlene går også til lokale initiativ i nærområdene der Frost Eiendom er til stede, for å synliggjøre at samfunnsansvaret er reelt og nært. 

Språk kan forandre framtiden 

Et av de største prosjektene Frostfondet har støttet, springer ut av Pers egen nysgjerrighet. Etter at han trakk seg fra den daglige driften, begynte han å studere sosialantropologi ved NTNU. Først en bachelor, så en master. Han ville forstå hvorfor noen etniske minoriteter hadde større utfordringer i møte med moderniteten enn andre. Svaret var både enkelt og alvorlig: de manglet skriftspråk. 

I Vietnam har mange barn fra minoritetsgrupper fått undervisning på et språk de ikke har som morsmål. Forskning viser at det kan ta fem til sju år lenger å lære å lese og skrive uten morsmålsopplæring. Mange faller fra skolen lenge før de får reelle muligheter. 

Konsekvensen er stor. Mange faller fra skolen lenge før de får reelle muligheter til å delta videre i samfunnet. 

Gjennom Frostfondet har Per vært med på å finansiere arbeidet med å skriftliggjøre tre minoritetsspråk i Vietnam. Det første har nå fått nasjonal godkjenning. 

– Når alle tre språkene er ferdige, er det 20 000 barn som årlig kommer til å få nytte av morsmålsundervisning. 20 000 barn hvert eneste år. 

For barna handler det om skolegang. For familiene om muligheter. For lokalsamfunnene også om identitet. 

Samfunnsansvar i praksis 

Per bruker ikke store ord om samfunnsansvar. Han snakker heller om arv, plikt og muligheten til å gjøre noe når man faktisk kan. Den holdningen har gått videre i Frost Eiendom. Ikke som et program eller en kampanje, men som en del av kulturen. 

– Jeg ser jo hvordan firmaet presenterer seg. Det har kommet innenfra, og det er ekte ment. Det varmer hjertet mitt. 

For Per handler det ikke om å være stor. Det handler om å huske at man er en del av noe større.